Sammendrag av boka ”Flerspråklighet i skolen”, Rita Hvistendahl. Universitetsforlaget 2009. Kap.1 og 5.

Skrevet av Van

 

Kapittel 1
 

I dette kapittel skriver Rita Hvistendahl, som er førsteamanuensis i norskdidaktikk og fagdidaktikk for tospråklig opplæring ved institutt for læreutdanning og skoleutvikling i universitetet i Oslo. Her tar hun opp blant annet spørsmålet hvilke roller har tospråklige lærere i skolen? Hun sier at de tospråklige lærerne er viktige som konfliktløsere og brobyggere og er sentrale identifikasjonspersoner. De fire oppgavene som tospråklige lærere har er morsmålsopplæring, fagundervisning, formidle kontakt mellom hjem og skole og ikke minst framstå som trygge og kompetente rollemodeller for elevene. Gjennom tospråklige lærere får elevene kontakt med en voksen person i skolen som hadde samme bakgrunn som de selv. Dette kan bidra til å skape trygge forhold for elevene (Hvistendahl, 2009: 26).
 

Kapittel 5
 

I dette kapittel er det skrevet av Jessica Martincic, som er adjunkt ved Oslo voksenopplæring. Her trekker hun fram om hva forskning sier om tospråklig opplæring. En rekke undersøkelser viser at det kan ta 4-7 år å lære et språk godt nok til å kunne bruke det som læringsverktøy. Det sier blant annet at de elevene som har fått tospråklig opplæring over flere år, er de som gjør det best på skolen i alle fag. Hun skriver her at Kamil Øzerk (1992) påpeker at elever fra språklige minoriteter ofte får problemer når de skal forstå et krevende og abstrakt lærestoff. Dersom disse elevene får en fullstendig tospråklig undervisning de første 4-5 årene kan elevene utvikle seg faglig og språklig tilfredsstillende. Øzerk mener videre at det ikke nødvendigvis er lengden på perioden med tospråklig opplæring som er viktigst, men kvaliteten. Han nevner også andre faktorer som relevante for elevenes evne til å gjøre det bra på skolen. De faktorene som kan være den enkelte elevens forutsetninger, sosioøkonomiske bakgrunn og deltalekse i skolerelevante aktiviteter på fritiden (Hvistendahl, 2009: 96). 

Jessica skriver her også om tospråklig opplæring kan begrunne ut fra to perspektiv, nytteperspektiv og dannelsesperspektiv. Dersom tospråklig opplæring over lengre tid kan føre til de beste faglige resultatene, begrunner man tospråklig opplæring ut fra nytteperspektivet. Mens dannelsesperspektivet omfatter blant annet sosialisering og utvikling av tro på egne evner, selvrespekt og respekt for andre. Ut fra disse to perspektivene kan man se at tospråklige læreren i tillegg til å være en faglig ressurs for minoritetsspråklige elevene, er læreren også en viktig rollemodell for elevene. Det at morsmålet deres benyttes i opplæringen, kan bidra til å gi status og anerkjennelse til det å kunne et annet språk og mestre andre kulturelle koder, og dermed bidra til en positiv identitetsutvikling hos elevene (Hvistendahl, 2009: 97).

Videre skriver hun om at modellen for tospråklig opplæring som velges ved en skole, vil påvirke alle lærernes rolle. Rollen til den tospråklige læreren er avhengig av lærerens kompetanse, kompetansen til læreteamet han/hun inngår i, og elevenes kompetanse både i fag, morsmål og norsk. I tillegg vil også holdninger til tospråklig opplæring hos ledelsen, undervisningspersonalet, elevene og elevenes foreldre påvirke den tospråklige lærerens rolle. Ikke bare skal den tospråklige læreren hjelpe eleven til å forstå innholdet i undervisningen, han/hun er også et viktig forbilde for alle elevene. For de minoritetsspråklige elevene kan tospråklige læreren bidra til at de føler tilhørighet til skolen og utvikler en positiv identitetsfølelse. For de majoritetsspråklige elevene kan den tospråklige læreren være en inspirasjon til å lære om andre kulturer og andre språk. Men å være en god rollemodell kan være vanskelig dersom man møter skeptiske og avvisende holdninger hos sine samarbeidspartnere, eller hvis man selv har vanskelig for å tro på de metodene det blir forventet at man arbeider etter. Dette kan dessverre resultere til at elevene ikke får den hjelpen og støtten de trenger for å føle seg som en del av fellesskapet og for å utvikle en positiv identitetsfølelse og klare seg i livet for øvrig, altså får en dårlig sosial utvikling. I forhold til den faglige utviklingen kan det føre til dårlige læringsutbytte og elevene har store vansker for å henge med i undervisningen (Hvistendahl, 2009: 98 og 99).